UNESCOs mandat er å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme samarbeid mellom nasjoner innenfor fagområdene utdanning, vitenskap, kultur, kommunikasjon.

Om kultur kategorien sier UNESCO bl.a. mangfold i kulturen er livsviktig. Like viktig som mangfold i naturen. Kulturarv er mer enn bygg, sang, dans, ritualer. Ferdigheter er også kulturarv – immateriell kulturarv. UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven ble vedtatt i 2003 for å beskytte denne rikdommen bedre.

Immateriell kulturarv
Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og praksiser som blir overført mellom mennesker og til nye generasjoner.  I dag, den  5. desember ble «Bunadbruken i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis» innskrevet på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. 

Den norske bunaden

Det finnes ikke et annet land i verden som har en slik bunadstradisjon som vi har i Norge. Vi har ikke bare en nasjonaldrakt, men mer enn 450 stedbundne bunader. Med så mange bunader og det mange dobbelte av antall festdrakter kan det fort oppstå litt forvirring om begrepene bunad, nasjonaldrakt, folkedrakt og festdrakt.

En liten oppklaring av begreper kan se slik ut:

Bunad – bunader har i ulik grad historisk og lokal tilhørighet. Skille mellom bunad og andre drakter er ikke alltid åpenbart, i dag brukes bunad på høytidsdager.

Nasjonaldrakt - er en betegnelse som ble brukt på 1800- og 1900-tallet om folkedrakter, altså tradisjonelle, lokalt avgrensede drakter og også om nylagde drakter med inspirasjon fra folkedraktene. Nasjonaldrakt betydde ikke «drakt for hele nasjonen». Betegnelsen skyltes trolig den nasjonalromantiske tradisjonen som så på bondekulturen som det nasjonale, i motsetning til bykulturen som var innført og «uekte»

Folkedrakt - var den vanlige klesdrakten brukt av menn og kvinner til hverdags, helg og høytid. Folkedrakten er tradisjonell både i opphav og i bruk og kjent fra de fleste land i Europa og også land utenfor Europa. Den norske folkedrakten har forsvunnet helt eller gått over til å bli en festrakt, bunad. Folkedrakten gikk ut av bruk i takt med den industrielle revolusjon.

Festdrakt - til både voksne og barn. Dette er drakter som er inspirert av norske folkedrakter og bunader fra ulike kanter av landet, men Norsk festdrakt har ingen lokal tilknytning og er fritt komponert uten rot. 

Bunadens mor

Det er særlig en kvinne som bør omtales i bunadens historie, førstedamen med navn Hulda Garborg. Jeg synes det er ekstra stas at denne dama har satt sine spor lokalt her jeg bor. Om jeg ser ut av vinduet i min systue kan jeg se over på Steien Hotel der Hulda og Arne Garborg blant annet tilbrakte bryllupsnatten. Det hender også at det kommer innom en Hulda bunad for omsorg og reparasjon - som er fra den tiden da Hulda holdt sykurs i nærområdet og folk sydde seg bunad etter veiledning av henne.  

Svært kort bør dette ogå nevnes:

Det er Hulda som tar i bruk ordet bunad slik vi bruker det i dag, og det er på mange måter med henne at bunadbruken begynner. Fra 1890-årene er det generelt i den norske befolkningen en stadig økende interesse for å «finne det norske». Her bidrar Hulda ved at hun finner frem igjen bunaden, og senere med boken «Norsk klædebunad» som utgis i 1903 gir hun nytt liv til bunaden og setter fart på bunadsinteressen. Dette sett i sammenheng med nasjonalismen og unionsoppløsningen med Sverige i 1905 fører til den første store bunadsbølgen vi har hatt i Norge.

Mange refererer til tre bunadsbølger opp igjennom; Den første i 1905, den andre i 1945 etter andre verdenskrig og den tredje i 1994 etter OL på Lillehammer: Jeg påstår at vi etter Covid pandemien er i den fjerde bølgen nå.  

Den immaterielle kulturarven har behov for vern

I Norge har Kulturdirektoratet ansvar for vern av den immaterielle kulturarven, og som det så fint heter er det Kulturdepartementet som er fagorgan på dette feltet og skal jobbe for økt respekt og kunnskap om immateriell kulturarv.

På Kulturrådet sin nettside om immateriell kulturarv kan man lese om bunadbruk i Norge, tradisjonshåndtverk og sosial praksis. Her gis det oversikt på at hvor mange prosent av kvinner og menn som har bunad, når man får sin første ordentlige bunad og når bunad brukes.

Videre informerer kulturrådet om at bunadene i Norge produseres av ulike håndtverkere og på ulike måter. Det trengs høy kompetanse av dyktige utøvere for å få dette til, og det nevnes at det også trengs kunnskap om påkledning og bruk av bunad. Jeg er så enig med Kulturrådet.

Hmm – har kulturrådet glemt noe ?  

Kunnskapsoverføring og produksjon av bunad, tidligere var det gjerne slik at den ene generasjonen lærte opp den neste generasjon i produksjon og søm av klær – folkedrakten. Dette var immateriell kulturarv. 

Kulturrådet viser til at kunnskap om bruk og produksjon av bunad videreføres på ulike vis og at det i dag kanskje er mest vanlig ved at man kan gå kurs for å sy bunad eller at man kan utdanne seg til bunadtilvirker. (Etter et rask søk på Utdanning.no kan det se ut som det i Norge finnes 5 videregående skoler som tilbyr Vg1 Håndverk, design og produktutvikling. Så for alle som skal starte på videregående utdanning så har man rett til videregående utdanning – MEN retten gjelder nok ikke alltid å kunne starte på den utdanningen man kan tenke seg. Så kanskje det blir snekker eller helsefagarbeider i stedet for bunadtilvirker?)

Ja, for en ting er utdanning og muligheten man har til å fatte interesse for faget. Her er man prisgitt skolene man går på og lærere man har.  Igjennom grunnskolen for våre to jenter som er 19 og 20 i år kan jeg nesten ikke erindre at det har kommet i nærheten av formingsoppgaver fra skolen der nål og tråd er blitt brukt. Det simpleste som en gang kom hjem, var skolemelk kartong med pålimt kopi papir med tusj-tegning.

En annen utfordring for å kunne jobbe med bunader og produksjon av dette (og videreføring av immateriell kulturarv) er aktører som tilbyr utenlandsproduserte bunader –og andre produsenter i Norge som gjør jobben mot svart betaling.

Utenlandsproduksjon er kanskje kommet for å bli ved at store kommersielle aktører har etablert seg i lavkostnadsland. Men synd for alle kunder at det ikke er krav til merking av produktene slik at de er klar over at her sendes det bunadsstoff fra Norge til for eksempel Thailand, Kina eller Estland og det sys og broderes der før det sendes tilbake til Norge. Her tror kunden at han kjøper seg Norsk bunad for butikken har systue og siste tilpassinger gjøres der. Det blir kanskje i minste laget av bevaring av den immaterielle kulturarven ved at opplæring og tilvirking skjer i Thailand?

Bunadproduksjon 

Et tema for oss som ønsker å produserer bunader i Norge, å ha bunadsøm og kursvirksomhet som jobb,  er alle kunder som ikke vil betale full pris for jobben. Og alle som gjør dette mulig ved å jobbe «svart». Så heier jeg selvfølgelig på alle som vil sy bunad selv eller sy til kjente og kjære i familien. Jeg mener absolutt at bunaden får en ekstra affeksjonsverdi med dette.  Men hvor går grensen på hobby og næring? Er det fortsatt hobby om man syr 3 bunader i løpet av et år hvert år i 10 år… (eks 3 x 15 x 10 =450.000,-).

Jeg håper ikke at utenlandsproduksjon og svart arbeid blir oppgaver for bunadspolitiet må ta tak i. Og det er egentlig kjedelig å komme med kommentarer som lett blir negative på en slik gledens dag det er da bunad endelig kommer på UNESCO listen. Men jeg syns det er viktig å ta det med debatten og i bevisstgøringen om norsk bunad og immateriell kulturarv. Jeg krysser fingrer for at dette blir et dytt i retningen av at alle bunader må merkes med produksjonsland. Hva med importvern likt det som er landbruket for bunadene og delene til disse som produseres i utlandet? Å med stadig økende søkelys på miljø og bærekraft burdet det være momsfritak på omsøm og reparasjoner av bunad? Og til sist så burde skole og utdannings tilbudet styrkes. Øk interessen ved å tilby barna i skolen å kunne lage noe fint og samtidig lære noe samtidig 😊 Den immaterielle kulturarven kan være nyttig i andre tilfeller også.